Episode 1: Reisen starter

Episode 2: Gjennom Tyskland

Episode 3: Lourdes

Episode 4: Gardistisk holdning

Episode 5: Om forsvaret og alkohol

11. mai 2009 la fire heldige fra Skjold leir ut på en tur de sent kommer til å glemme. Sammen en stor del fra luftforsvaret Ørlandet, en grensevakt, fire gardister, en sambandsfyr, en løytnant fra sjøforsvaret og tre prester skal de på en ti dagers pilegrimsreise til Lourdes. I Lourdes møtes over 20 000 soldater fra hele verden. Disse 38 skal representere Norge.

En solfylt dag i Oslo, kl 10:00, mandags morgen møttes gjengen, og etter en kort innføring i noen katolske skikker startet den lange pilegrimsferden. De første dagene brukte vi i den norske delegasjonen på å bli kjent med hverandre. Stena Line (Stay’n alive) med middag, disco, sine 40-60 åringer og det som verre er, var en brukbar icebreaker. 

På vei fra Kiel til Hamburg, var vi innom et frodig kloster som glødet ro, og vi fikk en liten innføring i klosterlivet. Etterpå bar det til KFUM-hjemmet hvor vi skulle overnatte, og der samkjørte vi SLO’en i solskinnet. De fire gardistene drillet oss, mer en mange hadde opplevd før. Vi måtte jo ta oss godt ut da vi snart skulle marsjere foran all verdens nasjoner! 

Senere på kvelden ble det bowling, gitarspill og sosialt i kjelleren. Dagen etter var det tidlig opp for å rekke toget.

Den feststemte togturen tok bare 33 timer, fra Hamburg til Lourdes. På veien tok vi opp flere og flere til toget var fult av tyske matroser og soldater, engelskmenn og oss. På kvelden ble det et fire timers stopp i Saarbrücken. Der fikk vi oppleve turens første katolske messe. Denne var på tysk, og vi hadde ikke fått ark med engelsk oversettelse på, så det var vanskelig å følge med. Etter det, spiste vi middag, tilegnet oss voksenbrus på byen og benyttet oss av restaurantenes sanitære før vi trave tilbake til toget. Togets toaletter var en do du gjorde ditt nødende på, så tråkket du på en spak som åpnet en luke i toalettet og visittkortet forsvant rett ned på skinnene. Dermed var alt lagt til rette for en skikkelig togfest!

Da vi ankom Lourdes, så vi at de fleste soldatene bodde i gjørmete teltleirer rundt omkring i byen. Vi, derimot, følte oss ganske heldige som fikk bo på hotell (spesielt da det regnet). I Lourdes var det et natteliv jeg aldri har opplevd maken til! Det var improviserte korps blandet fra forskjellige land, sekkepipekonserter, og over alt var det soldater i gatene fra hele verden som bare koste seg, god stemning og ikke noe trøbbel.

Mens solen var oppe foregikk mye av det samme, bare mer organisert og uten så mye alkohol. Vår første hele dag i Lourdes startet med en liten omvisning som endte i den hellige delen av byen. Der fikk vi se den underjordiske katedralen, de tre kirkene bygd oppå hverandre over grotten og gått korsveien (Jesu lidelseshistorie). Etter lunsj var det på tide med en Åpningsseremoni for den 51. militære pilegrimsferden til Lourdes. Strømme fra 2.Bn har skrevet litt om denne i Åpningssermonien – en opplevelse

Etter Åpningsseremonien ble det en ”tidlig” kveld for de fleste. Vi skulle tidlig opp nestedag og delta på en messe, med britene, irene og utsendelsene fra USA (som vi ellers så lite til), ved grotten der Maria viste seg. Etter lunsj dro vi opp, på en av fjelltoppene ved byen. De ti sprekeste av oss gikk opp mens resten tok gondolbane (tre av fire fra Skjold tok den bratte turen opp åssiden). Da vi kom opp på toppen fikk man virkelig se hvordan byen var plassert helt ved foten av Pyreneene. Det var et markant skille mellom slettelandskapet innover i Frankriket og de store fjellene som strakte seg inn i Spania. Etter en protestantisk gudstjeneste på toppen, tok alle gondolbane ned og gikk til hotellet. Der slengte vi oss dusjen og dro så til en mottagelse britene hadde invitert oss til på hotellet deres. 

Etter dette og middag var det på tide å oppleve en lysparade. Vi stilte opp et stykke unna de tre kirkene og grotten, ventet i tre timer, gikk 150 meter, og så… var alt over. ”Et godt eksempel på fransk planlegging,” mente presten vi hadde med oss.

Natt til 17. mai ble en meget spesiell kveld. Strømme, Sødal, Hagen fra luft og jeg dro for å se irene spille på et hotell. Da vi kom dit, manglet de 3 stykk de ikke viste hvor var. Så vi satte oss ned. Vi ble fort vár en tv som hang på veggen med Eurovisjon gående. Da vi så at Rybakk hadde en knakende ledelse, holdt vi på å dette av stolen. Rett etter at seieren var endelig, begynte irene å spille. Lokalet ble fylt med ulende sekkepiper i knall harmoni. Først da oppdaget vi at klokka var over 00:00 og nasjonaldagen hadde startet. Etter å ha blitt spandert en runde på av den irske presten som selvfølgelig fikk vite alt dette, dro vi på jakt etter resten av den norske flokken for å marsjere gjennom gatene mens vi sang nasjonalsangen.

Høydepunktet på 17. mai var da vi skulle marsjere til en engelsk messe. Vi hadde stilt opp for å marsjere med britene, og sjefspresten deres kom og sa: ”Til ære for dere og deres nasjonaldag (og siden dere vant Eurovisjon), skal vi nå spille deres nasjonalsang (som vi nettopp har lært oss etter innstendig press fra presteassen på Skjold).” Vi gikk opp i rett og sang med. Det gikk frysninger langs ryggen. Vi sto i Frankrike, i norsk uniform, med et britisk korps spillende på nasjonalsangen vår, på selveste 17. mai! En utrolig opplevelse. Etter det fikk vi gå først i toget på vei til kirken, noe som anses som en stor ære. Dagen ble avsluttet på byen som vanlig med god feiring. I tillegg ble det bildehevn mot sivile.

Mandag 18. ble den siste dagen i Lourdes. Da startet vi på den lange reisen hjem, som ble en dag lenger enn planlagt; turen gikk nemlig slik den skulle inntil vi kom til Hamburg: Etter den 30 timer lange togturen, fant vi ut at bussbestillingen til Kiel hadde forsvunnet – men med god hjelp fra vår tyske reiseleder slang vi oss på et tog til Kiel. Fergen nektet derimot å vente de ti korte minuttene på at vi skulle løpe fra togstasjonen til båtterminalen. Dermed ble vi sittende fast i Kiel. Reiselederen fant fort ut at vi kunne innkvarteres på en marinebase i byen. Etter å ha roet seg litt ned og spist middag, fikk vi vite at det ikke var noen ledige sengeplasser. Løsningen ble at vi fikk sove i hengekøyer på Tysklands eldste fungerende seilbåt. Kapteinen på båten mente han gjerne skulle seilt oss hjem, men endte opp med å gi oss voksenbrus i stedet. Dagen etter brukte vi i Kiel sentrum, og så var det å komme seg på fergen og begi seg hjemover.

Det føltes rart å komme tilbake til Norge og etter hvert til Skjold. Det var 11 herlige dager med messer, marsjering, merkelige måltider og mye moro som skapte kjempegodt samhold i gjengen; vi fikk stadig tilbakemeldinger fra soldater og befal fra andre land om at vi brakte liv og god stemning med oss. Vi ble også vandt med å reise, og den ekstra reisedagen i Tyskland ble også en god opplevelse. Det var alt i alt en flott tur, med bra folk og mange nye kulturopplevelser. Veldig gøy å møte militære fra andre land, både vervede, vernepliktige og befal, i en litt annen setting enn det vanlige. Tusen takk til alle for denne turen! Det var en enestående opplevelse. Håper vi sees plutselig igjen!

Reiseruta
Avreise mandag 12:00
Oslo – Göteborg med buss
Göteborg – Kiel med Kielferga
Kiel – Hamburg med buss
Hamburg – Lourdes med Tog
Ankomst torsdag 17:30
Samme vei tilbake.

PMI de Lourdes
* Soldater og befal fra hele verden er hvert år invitert til å delta i en felles valfart til Lourdes.
* Arrangeres hvert år i mai, av den katolske kirke.
* Det tyske feltprestkorpset inviterer ti soldater og befal fra hvert av de nordiske landene til å være med.
* Norge pleier å snike til seg alle disse plassene
* Et sted mellom 13 000 og 60 000 soldater fra et tredvetalls land deltok i 2009 (svært varierte anslag, med andre ord)
* Pilegrimsferden har en historisk bakgrunn som brobygger mellom Tyskland og Frankrike etter 2. verdenskrig

Programmet cirka
Mai
11. Avreise med buss, Stena Line, middag
12. Kloster,  SLO,  sosialt,  bowling
13. Togtur,  Saarbrücken,  feststemning
14. Frankrike,  Lourdes, bylivet
15. Korsveien, engelsk messe, åpningsseremoni
16. Grottemesse, borgen, topptur, lysparade, natt til 17. mai
17. Internasjonal messe, marsjering med britene, konsert, bursdagsbilde til Hagen
18. Siste dag i Lourdes, norsk messe, tog
19. Briter i Köln, fast i Kiel, marinebaseseilbåthengekøyer
20. Kiel sentrum, båt, disco
21. Buss, grensehandel, hjemkomst, ha det godt!

Vi skulle delta i en marsj til et minnesmerke for falne soldater. Fransk planlegging førte til at vi måtte stå oppreist og oppstilt nesten to timer før toget begynte å bevege seg fremover, og da det begynte, var ikke den norske marsjeringen så mye å skryte av heller. Ganske flaut, faktisk. Vel.

Vi kom frem til minnesmerket, og hørte en tale på fransk. Den ble oversatt til tysk. Deretter hørte vi en kort tale på tysk, som ble oversatt til fransk. Etter å stått stramt oppstilt og hørt på slikt uforståelig snakk en drøy halvtime, begynte vi å marsjere igjen, til fotsålenes store lettelse. Og denne gangen gikk marsjeringen smuud. Vi holdt oss i takt hele veien, og publikum klappet og skrek vilt i begeistring når de så det norske flagget i toget. Vel, noen trodde vi var dansker, men beigeistret var de uansett. 

Og da toget marsjerte inn i den underjordiske kirken – den fullestendig forvokste underjordiske kirken som rommer helt absurd mange katolikker på en gang – ble ikke stemningen noe dårligere. Det tok faktisk helt av; flere titalls ulike korps spilte oppå hverandre, fargede lyskastere flakket omkring, publikum stod som sild i tønne og hylte begeistret mot toget mens blizregnet haglet. Og om vi ble litt satt ut av vår taktfaste gange, var det ingen som brydde seg. Det dukket opp en dame med et skilt hvor det stod “Norvège” som gikk foran oss, og da vi ble ropt opp over høyttalerne og så oss selv på storskjermen, visste vi at dette – dette – vil vi kanskje aldri oppleve igjen.

Litt perplekse ble vi likevel da flaggbæreren og resten av garden ble geleidet en annen vei, mens vi dødelige måtte fortsette å marsjere på egen hånd. Det ble litt kaos først, men vi tok oss sammen etterhvert, og vi var vel ca i takt da toget forsvant ut av kirken.

Torstein Strømme